Loven om årsak og konsekvens.

Jeg tror på denne loven. At ting har en årsak, og at det man gjør gir konsekvenser – på den ene eller andre eller tredje måten.

For tiden kjenner jeg godt på dette. Det er som om det smaker surt i munnen av det. Jeg kunne sagt at jeg aldri lærer, men det er faktisk løgn; denne gangen forstår jeg noe helt nytt og veldig viktig om meg selv.

I forrige uke ble jeg opphengt i denne bloggen. jeg ble opphengt i kommentarer og lesertall, og det var omtrent det jeg gjorde de dagene jeg drev med det. Det er typisk slik jeg gjør, og som jeg alltid har gjort. Jeg gjør noe, og flykter inn i det, på en måte. Denne gangen ble jeg bevisst det, og jeg stoppet totalt å blogge. Jeg vet fremdeles ikke hva jeg velger videre, men det blir i alle fall ikke å bruke massevis av tiden min her. Blogg er koselig, men hva med alt det andre i livet?

Denne uken har jeg gjort samme “greia”, bare på en annen måte: Jeg har jobbet meg syk. Og når jeg tenker etter, så er dette noe jeg har gjort flere ganger. Siden jeg har en jobb der jeg kan velge når og hvor jeg vil jobbe, så har jeg også selv ansvar for å sette meg opp på jobboppdrag. Først nå ser jeg veldig tydelig noe jeg har gjort flere ganger – gjort veldig mye på kort tid. Fordi jeg er redd. Fordi jeg innerst inne er en liten redd nerveklump som takler å kjøre bil (punkt 6 i Utfordringslisten), og som takler en helt ny jobb der jeg er ny i alt jeg gjør. Jeg er (punkt 14) usikker på meg selv og på hva jeg klarer, faktisk hva jeg takler.

Uansett. Slik har jeg gjort mange ganger. Fordi jeg ser jeg må ha lønn, og fordi jeg anser oppdragene jeg kan ta som skumle. Hoppe i det har alltid vært noe jeg har gjort. Det har gitt meg noen smell, men mye glede. Likevel ser jeg nå at det skaper stor ubalanse. Jeg blir syk av å jobbe, og det skal jeg jo ikke. Dessuten er jeg i mammapermisjon! Det er en fulltidsjobb i seg selv!!

Derfor vil jeg nå begynne å planlegge ting. Men planlegging betyr at jeg må skrive det opp i boken min, og da blir jeg jo redd, for det er noe jeg skal gjøre. Kanskje, om jeg da setter meg ned og ikke gjør noenting, så tenker jeg på det skumle som jeg skal gjøre. Som egentlig ikke er så skummelt, men som jeg tenker at er skummelt. Kanskje det er derfor jeg har så innmari mange drømmer og ideer absolutt hele tiden? Jeg flykter fra tankene mine?

Likevel har jeg altså nå bestemt meg for å planlegge, for det trenger jeg virkelig å gjøre. For å få orden i livet mitt, trenger jeg å planlegge.

Mye interessant som jeg går igjennom nå for tiden. Jeg er utrolig sliten, men jeg er ved godt mot. Fortsetter å rydde i livet, kjenner på disse fryktene som jeg fronter. Om jeg nå kanskje balanserer litt bedre, stadig utfordrer meg selv med jobboppdrag, men litt mindre hver uke, så slipper jeg å bli syk av å jobbe, eller av stresset.

Ønsk meg lykke til, da!

Blogg er en flott sjanse til å kunne møte fantastiske sjeler.

I dag ble jeg inspirert til å lage en ny kategori – “Blogger jeg vil bli som”.

Med dette mener jeg blogger som jeg vil ha som mine forbiler. Disse bloggene vil jeg ha på linksiden min her på forsiden. Slik kan jeg selv også ha en oversikt over det jeg streber mot.

Slik jeg ser det, er dette blogger som jeg mener forsøker å gjøre noe med livet sitt, som bevisst jobber med å spre informasjon, og som forsøker å hjelpe andre med å få et bedre liv. Bloggene må også ha elementer i seg som jeg selv ønsker å innføre i min egen blogg. Det skal være blogger som jeg titter innom så ofte jeg har mulighet til.

Det er jo selvfølgelig en blogg jeg føler inspirerte meg til dette, og som jeg mener bør stå på min “Blogger jeg vil bli som”-liste.

Monica som skriver bloggen Forandringens vei. Dette mennesket har for det første hjulpet meg i gang med Gåten i speilet, hun har gitt meg masse støtte helt ut av det blå – og hun har virkelig vist meg at hun er her for meg hele tiden.

For det andre så ser jeg nå at hun aktivt fremmer andre blogger og mennesker som hun mener virkelig fortjener en sjanse.

Det vil jeg også gjøre, og jeg mener virkelig at Monica sin blogg fortjener en ordentlig sjanse. Mer handlekraftig og besvisst menneske tror jeg man kan lete lenge etter!

Her har dere linken: www.forandringensvei.blogg.no

Perspektivene frykt vs. tøff med en liten dæsj accessories.

Oppsummering på mitt punkt 6 på Utfordringslisten: Jeg er redd for å kjøre bil.

Ja, det er jeg fremdeles, men det var snodig hvordan jeg forandret meg fra pysete med  perioder av små-angst hele veien frem, til hvor utrolg tøff jeg ble på veien tilbake! For jeg var virkelig utrolig tøff. Noe som jeg anser som et snev av håp på veien til å overvinne denne frykten for å kjøre.

Egentlig så er det ikke så mye å være redd for – bortsett fra å dø selvfølgelig. Eller å bli en grønnsak. Men jeg bærer faktisk troen om at jeg blir passet på. Som tidligere klarsynt så lærte jeg om hjelpere, skytsengler, guider og forskjellig, og at disse passer på meg. Etter at jeg ble gravid ble jeg derimot en smule mer jordnær, og jeg sluttet både med å jobbe som klarsynt, og å praktisere det i det hele tatt. Dette fordi jeg fant ut at jeg egentlig ikke bar på noen flere svar enn det mine kunder gjorde, og faktisk gikk jeg personlig tilbake til de jeg fikk tak i og sa dette. Jeg vet jo ikke hva som skjer med oss når vi dør, om vi faktisk har hjelpere, guider, skytsengler eller Gud der oppe for den saks skyld. Det eneste jeg kan være sikker på, er hva jeg tror utifra mine egne erfaringer – erfaringer som har skjedd med meg. Og utifra mine egne erfaringer så kan jeg nå si at jeg i alle fall tror på en eller annen gudskraft, jeg tror faktisk at ingenting er tilfeldig, og siden jeg tror det så tror jeg også at vi alle dør når vi skal. Kanskje er dette en enkel måte å se ting på, kanskje er det et hårstrå som jeg forsøker å gripe når jeg møter frykt og tanker om døden og lidelse – jeg vet ikke. Det jeg vet, er at jeg tror på dette, men at det egentlig ikke utgjør noen som helst forskjell fra eller til om det likevel skulle hende meg at jeg f.eks mister min samboer i en trafikkulykke. Da hjelper lite av det jeg tror på, han ville likevel vært borte. Det er selvfølgelig vanskelig å si hvordan jeg ville reagert i det hele tatt. Kanskje ville jeg fortsatt å tro etter en stund? Jeg har uansett en veldig respekt for de som har mistet en som er nære, for det virker som noe av det vanskeligste jeg kan tenke meg.

Videre, i forhold til min frykt for å kjøre, så var det jo det jeg snakket om – frykten. For hva? Nei det var det med å dø da, eller å bli en grønnsak, men egentlig tror jeg mest at det er snakk om irrasjonelle tanker og følelsen av å miste kontroll. Spesielt når jeg prøver å holde meg oppe i fartsgrensen, men så hjelper ikke  det i forhold til de som er bak meg, for de kjører jo fortere uansett. Det er nok der jeg synes det er verst. Det jeg tenker jeg kan gjøre av tiltak i dette tilfellet er å finne steder jeg kan kjøre til siden for å slippe dem forbi. Dette er en teknikk jeg allerede har tenkt meg ut, men så er det heller ikke så lett når man er så pysete at man ikke tør å svinge ut til siden engang.

Nåja, så ille er det nå ikke, men jeg har nemlig hatt en meget bratt læringskurve siden jeg startet å kjøre, og en av mine gyldne erfaringer var da jeg kjørte til siden i ren frustrasjon fordi jeg var så lei av de bak meg, og klarte å kjøre meg fast i en snøfonn. Heldigvis var det et verksted like ved, med to snille menn, og en ung lærling, som med glede hjalp meg med å få tauet bilen ut av snøfonna igjen. Jeg lurer på hvordan det må ha sett ut for dem; en dame, rød rundt øynene av gråt, med en baby som med store øyne tittet opp på dem fra bilsetet sitt – stående der ute i snøværet. Men jeg er fremdeles kjempetakknemlig for hjelpen jeg fikk, og jeg bestemte meg allerede da for at jeg en gang om ikke så veldig lenge skal kjøre opp til dem og gi dem en stor kurv med mat som de kanskje setter pris på til arbeidet sitt.

I alle fall så kom jeg meg levende til og fra det hele i dag. Jeg gjorde også en god jobb, så jeg er veldig fornøyd. Selvfølelsen er et hakk høyere også fordi jeg har jobbet og skaffet husholdet litt mer penger. Kanskje var dèt grunnen til at jeg var skikkelig tøff på veien hjem? Eller kanskje det var fordi jeg hadde gjort oppdraget, og nå var på vei til noe kjent – nemlig hjemmet?

Når jeg tenker etter så er det vel egentlig bedre enn det har vært før. Det går fremover, selv om det ikke alltid virker sånn. I dag klarte jeg tilogmed å forberede meg godt før jeg dro. Jeg klarte å leve i nåtiden før jobben, ikke bekymre meg for at jeg skulle kjøre – og jeg klarte å la vær å kaste meg ut i det i siste liten med risiko for å komme for sent. Det er nemlig en teknikk jeg alltid har brukt for å slippe å kjenne på frykten som kommer når jeg må vente på å gjøre noe som jeg ikke liker å gjøre.

Som en avslutning kan jeg jo nevne et lite men; siden jeg kom i god tid til oppdraget, skulle jeg “bare” innom H&M for å kjøpe et svart sjal, (for det har nemlig gått opp for meg den siste tiden at accessories er svaret på et helhetlig antrekk – bedre sent enn aldri!) men jeg kom ut med langt mer, til hele 424,50 – og det var bare for accessories. Tenk, nesten 500,- for hårstrikker, sjal og diverse armbånd.

Distrè som jeg er trodde jeg det skulle komme på “ca 100,-”…

Vi har alle vårt – har vi ikke?

 

 

Bilfrykt.

Nå skal jeg straks ta tak i en av mine punkter på Utfordringslisten: Punkt 6. Jeg er redd for å kjøre bil.

Jeg kjenner jeg blir nervøs bare ved tanken. Jeg har jo ikke hatt lappen så veldig lenge, og jeg kjenner at dette med å kjøre bil ikke akkurat er så veldig behagelig. Men det pleier alltid å gå bra når jeg faktisk kjører. Jeg synes selv at jeg egentlig er en god sjåfør, jeg er flink til fartstilpasning og jeg kommer meg når det gjelder å følge ordentlig med på veien.

For to uker siden kjørte jeg i rushet i storbyen. Herregud, men det gikk bra. Etter dette tok jeg en lengre pause, og jeg kjørte bare i nærområdet, noe jeg anser som behagelig og trygt. Men penger må en ha, og nå skal jeg ut på jobboppdrag. Jeg er så heldig å ha en jobb der jeg bestemmer når og hvor jeg skal jobbe, men det er ikke så mye jobb å få her jeg bor, så jeg må kjøre i ca en time til jobb som regel.

Jeg tenker også bevisst i forhold til dette, at jeg nå får en god øvelse i å kjøre bil. Jeg må jo bare tenke positivt og holde ut, for jeg kan ikke bo her jeg bor uten bil, og jeg nekter å flytte til storbyen, så slik blir det. Håper bare at denne lille angsten snart blir bedre, at det føles like behagelig å kjøre en time unna som det gjør å kjøre i nærområdet.

Ønsk meg lykke til.

Den perfekte symbiosen.

Jeg våkner denne dagen med å føle at jeg og bloggen har blitt en form for perfekt symbiose.

Jeg er Gåten, bloggen er Speilet, noe som viser meg at dette faktisk fungerer ganske perfekt. Jeg vil kalle forfatteren bak denne bloggen for “meg”, med andre ord; jeg skriver det jeg helt naturlig reflekterer over, og hendelser som det ville være naturlig for meg å tenke over og på en måte “oppsummere”. Jeg kan ikke beskrive for utrolig deilig det er å endelig få alle disse tankene ut. For ikke å snakke om listene mine, hvor mange år har jeg ikke hatt alle disse punktene surrende rundt i hodet – det er første gang jeg virkelig skriver dem ned!  Dette gir meg en veldig god oversiktsfølelse – og i tillegg en god porson med lykke.

Så mye og god lykke at jeg faktisk ønsker å spre glede i dag.

Målet var allerede nådd, men i mitt daværende perspektiv var det hele overskygget av mørke. Nå har solen stått opp i horisonten igjen, virker det som.

For noen timer siden så jeg meg selv på video. Jeg har siden fødselen til snuppa mi hatt kontakt med bup for å kunne ta tak i litt diverse som ble ekstra vanskelig i overgangen da jeg ble mor. Som en del av opplegget skulle jeg filmes mens jeg ble spurt diverse spørsmål om min opplevelse av å være mamma til da. Det var mye i meg som løsnet av tanker og følelser, og jeg synes at det hele gikk veldig bra.

I dag, over en måned siden innspillingen, ville psykologen invitere meg til en slags oppsummeringstime med tilbakemeldinger fra videoen. Jeg gruet meg i forkant til å se den, men jeg tenkte at det ville være nyttig å få se det fra en annen vinkel. Resultatet var utrolig overraskende, og jeg ble faktisk veldig rørt av å se meg selv; jeg var en varm og oppmerksom mor. Jeg holdt jenta mi på fanget, og var helt med på hva hun hadde behov for, samtidig som jeg svarte på spørsmålene, spiste og ordnet melk til henne. Det var helt utrolig å se på! Jeg fulgte med henne, smilte og dullet med henne og det var helt tydelig at jeg virkelig elsket henne. Samtidig svarte jeg på et spørsmål om hva jeg ønsket skulle vært annerledes, og jeg sa;

“Jeg skulle ønske at jeg var en mer varm person, og mindre deprimert. Da hadde ting blitt bedre.”

Og ikke så jeg at det var nettopp det jeg var. Jeg hadde nådd målet, men var ikke i stand til å se det.

Alt handler i bunn og grunn om perspektiv, tenker jeg nå. Hvordan man ser det fra øyeblikk til øyeblikk, og at man kanskje på den måten alltid kommer seg ett skritt videre. Så det handler vel om å leve i nuet, akseptere der man er akkurat her og nå, og leve.

Sidelinje-filosofi.

Jeg synes det er så vanskelig å forholde meg til facebook. Eventuelt også til hva andre gjør med livene sine.

Jeg har jo en facebook-konto, som veldig mange andre også har. Men jeg har vansker med å vite hvordan jeg skal forholde meg til å ha denne kontoen. Jeg ser at mange av mine venner “lever” gjennom facebook. De oppdaterer stadig, alt fra hva de har til middag til tester med resultater, og det meste blir kommentert av andre. Med andre ord – noe jeg vil kalle en livsstil. Og noe en del av meg også vil kalle passelig patetisk. Men det er jo en fordom, for jeg ser helt klart bare èn side av saken: Nemlig det jeg personlig ser. Faktisk vil jeg fra andre vinklinger kalle det gankse genialt. Helt utrolig genialt. Tenk på den kontakten man holder med sine venner! Tenk på alt det man kan oppdatere hverandre med noen få tastetrykk!

Men så kommer spørsmålene: Hva slags form for vennskap er egentlig det? At man nøyer seg med å se på bilder av sin venninnes barn, at man nøyer seg med å si at man har snakket sammen når man har kommentert på sin søsters test om hvilken figur hun er fra Barne-TV?

Igjen, man holder jo da også kontakten på et helt annet nivå enn før. Man er sammen “hele tiden” på en måte. Likevel undrer jeg; er dette å “være sammen”?

Dessuten har vi privatlivet – hvor ble det av det? Jeg har jo selv opplevd at jeg får massevis av kommentarer når jeg legger ut bilder av min datter, og når jeg legger ut statusoppdateringer, meninger, tester og diverse. Med andre ord; jo mer jeg gir ut, jo mer “får” jeg tilbake. Når jeg da velger å gi ut svært lite, får jeg også svært lite tilbake, mens jeg egentlig blir sittende og se på hva “alle andre” som gir mye av seg selv “får” tilbake.

Men er det egentlig noe å “få”?

Hva med den gode gamle kontakten når man besøker hverandre? Minnene og den gode følelsen man bærer med seg til neste gang man møtes? Hva med det å trekke seg tilbake til hulen sin, sortere inntrykkene, hvem er jeg, hvem er min venninne, hvordan er jeg, hvordan er henne, hva er likt, hva er ulikt – før vi atter en gang møtes? Jeg føler liksom at det er et slags behov for meg – å kunne trekke meg tilbake igjen. På facebook blir det veldig lite av det å trekke seg tilbake, det blir bare en haug med inntrykk – og er egentlig det så bra i lengden?

Men, så lenge jeg ikke gir nok, får jeg ikke nok, og så lenge jeg ikke “er med” på facebook, så vil jeg “alltid” på ett eller annet vis bli “stående utenfor”, og det må jeg si at jeg føler en hel del på.

Hvis det å være meg, og ingen andre, egentlig betyr at jeg dermed blir upopulær i mengdene, så må jeg for nå trekke samme slutning som jeg alltid har gjort – da vil jeg heller være upopulær, og stå utenfor å studere samfunnet fra min egen sidelinje.

Ved å være åpen, sikker på meg selv og et menneske som det er koselig å være sammen med, har jeg likevel opplevd at – de som virkelig er interesserte i meg og bryr seg om meg – av og til kommer bortom sidelinjen jeg står på for en liten prat.

Et lite oppgjør med et av mine punkter…

… på min utfordrings-liste. I dag har jeg tatt et lite tak i mitt punkt nr 14: “Jeg er altfor streng mot meg selv”, og punkt nr 2: “Jeg har en tendens til å gi meg selv skylden for alt”. Det føles godt og lettende i denne omgang.

Jeg har ikke noe lyst til å gå så dypt inn i hva det egentlig handler om, men det jeg kan si er at jeg har gitt meg selv skylden for at mine foreldre har hatt det vanskelig gjennom sine liv. Nå har de det bedre, men jeg har liksom fått det for meg at det var min skyld at de slet. Det hele er egentlig veldig irrasjonelt, men jeg har forstått at mange av mine negative tanker er det. F.eks kan tanken om at “jeg er stygg” ikke være annet enn en løgn, da hva “pen” og “stygg” er egentlig aldri vil bli en fast standard: alle mener forskjellig om dette. Kanskje jeg i det tilfellet kan mene at jeg selv er stygg utifra hva jeg mener er pent og stygt, men i mitt tilfelle så er det alltid en liten stemme som sier “nei, ikke si dette til deg selv, det er urettferdig, og det vet du!”

Har du en slik liten stemme?

Uansett, for å ta den logiske rekken, så har jeg med tiden blitt altfor streng med meg selv, for jeg har gitt meg selv skylden for at de har hatt det vanskelig. Men det var ikke min feil, jeg var bare et barn. Var jeg i veien? Nei! Jeg var en glede for dem, og det vet jeg. Jeg som et lite barn kunne ikke fikse det de slet med uansett hvor hardt jeg prøvde, for det var ikke min last å bære. Det virker vel ego å si det slik, men det var jo virkelg ikke det. Jeg mener, hvordan kan et menneske bære ansvar som det selv ikke kan gjøre noe som helst med? Jeg erfarer i alle fall at jeg personlig ikke har godt av det, på noe nivå. Mine foreldre har, som alle mennesker, ansvar for sine egne liv. Det beste jeg kan gjøre for dem er å ha det bra med meg selv, for jeg vet jo at de ønsker meg lykke.

Og når det hele ikke var min skyld, så betyr det at jeg ikke trenger å gi meg selv skylden for dette, jeg trenger ikke gi meg selv skylden for annet enn det jeg personlig har gjort, det er dèt jeg har ansvar for. Når jeg ikke trenger å gi meg selv skylden for alt, så trenger jeg heller ikke være streng med meg selv, for jeg trenger ikke “gjøre godt igjen” noe jeg ikke har forårsaket skade for.

Det eneste jeg står igjen med da, er mine egne valg hver eneste dag som jeg er veldig ansvarlig for. Det jeg tenker,sier og gjør gir konsekvenser, om jeg liker det eller ikke. Derfor har jeg egentlig nok med å tenke på mine egne handlinger og tanker.

Uttrykket “Fei for din egen dør før du kan feie for andres” virker veldig passende her.

Så – det føltes godt :-)

Ellers har dette vært en stille dag som jeg har tilbragt hjemme i min hule sammen med babyen. Hun begynner å snu og vende seg nå, og det er morsomt å observere. Det er godt å bare være hjemme av og til, slippe å kjøre bilen, som jeg synes er så skummelt, og slippe å forholde meg til mennesker, som jeg anser som en utfordring. Men, det har bedret seg i det siste, så det er faktisk ikke så ille likevel.

Faktisk, så er det heller fascinerende.

Snodig å føle seg som en rest.

Det er rart hvordan ukene flyr avgårde, og da også hvordan jeg føler jeg virkelig forandrer meg omtrent med vinden.

For noen uker siden var jeg sikker, selvstendig, tiltrekkende, jeg hadde en god utstråling og følte meg til nytte og god bruk.

Nå, i dag, føler jeg meg som en eller annen form for rest som er tilgjengelig til bruk om det er ønskelig.

Mon tro hva jeg kan brukes til i dag? :)

Friheten sitrer i musklene.

Slik føles det for meg akkurat her og nå.

Frihet. Fordi jeg – endelig – bare skriver om det jeg tenker. Selvfølgelig er jeg tilbakeholden om det meste, for jeg passer jo godt på det jeg skriver. Men jeg tenker også at det er viktig å være ærlig, så en god balanse med dette vil være lurt.

Dessuten tenker jeg at det er smart av meg å bare… være meg. Kanskje andre tør å være seg på denne måten? Kanskje er det en som leser akkurat dette og som får hjelp av det jeg skriver fordi jeg tør å sette ord på tankene mine?

For tanker – det er virkelig noe jeg har veldig mye av. Dette er bare den lille starten, og det blir spennende å se når jeg virkelig setter i gang.

Men nå er jeg trøtt som en strømpe. Noe som jeg akkurat i dag klarer å godta som det det er – for det er tøft å være heltidsmamma.

Og jeg trengs i morgen, til nok en ny dag. Kanskje kommer det noen nye skikkelige tanker da?

En god natt til dere alle der ute i hele verden, og en god og dyp takk til alle dere som har tatt dere tid til å lese fødselen, den lille spede starten på denne bloggen i disse tidlige nattetimer.

Med gnistrende stjerner og en liten kant av månen som vitner logger jeg av, og nok en gang  - god natt.